Elie Wiesel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Elie Wiesel
Wiesel taler på den amerikanske kongressen
Født	Eliezer Wipyler 30. september 1928 (79 år) Sighet, Maramureş, Transylvania i Romania
Ektefelle	Marion Erster Rose (1969-)
Yrke	Forfatter, filosof og politisk aktivist

Nobels fredspris 1986

Eli (eg. Eliezer) Wiesel (født 30. september 1928) er en rumensk-født, fransk-oppvokst jødisk forfatter, filosof og politisk aktivist som siden 1963 har hatt amerikansk statsborgerskap. Familien hans kom opprinnelig fra Ungarn.

I 1986 ble Wiesel tildelt Nobels fredspris for sin kamp mot de kreftene han fikk føle på nært hold i Auschwitz og andre konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig.

I februar 2003 gikk han ut og støttet USAs invasjon av Irak. [1]

[rediger] Virke

Elie Wiesel har fremstått som en av de mest betydelige åndelige ledere og veivisere i en tid preget av vold, undertrykkelse og rasisme. Hans budskap er å tilgi, men ikke å glemme. Det er ikke hatet som er kjærlighetens verste fiende, sier han, det er likegyldigheten. Kampen mot likegyldigheten overfor hat er like viktig som kampen mot selve hatet. Elie Wiesel er en budbærer om fred og forsoning og menneskeverd. Og det er en grenseskridende humanisme; hans arbeide er fredskapende over landegrensene.

[rediger] Biografi

Eliezer Wiesel ble født 30. september 1928 i den lille rumenske grensebyen Sighet som den gang tilhørte Ungarn. Faren Shlomo Elisha, var kjøpmann, og foredyper seg i historie og psykologi. Moren Sara var utpreget intelektuell. 16. mai 1944 deporterte ungarske myndigheter det jødiske samfunn i Sighet til Auschwitz. Wiesel og hans famile ble sendt dit og Wiesel fikk fangenummer A-7713.Han opplevde at hans mor og yngre søster, Tzipora, ble ført inn i gasskammeret sammen. Wiesel og hans far ble sent til Buna-Werke, også kjent som Auschwitz III Monowitz. De arbeider der sammen under grusomme forhold og ble sammen sendt fra leir til leir den siste tiden av krigen. 29. januar 1945, bare få uker etter at de hadde blitt sendt til leiren Buchenwald og få måneder før USAs 3. armee frigjorde leiren, døde faren av dysenteri, sult og utmattelse. Hans siste ord var "Eliezer", Wiesels navn.

Elie Wiesel overlevde oppholdet i konsentrasjonsleirene. Etter krigen kom han til Paris. Et beskjedent studiestipent han får av OSE rekker såvidt til leien av et trangt værelse i Rue Marois 16. distrikt. Han er 17 år gammel og befinner fullstendig alene. Han har hverken venner eller arbeidstillatelse. Denne tiden preger Wiesel av en sterk skyldsfølelse. Skyld over å være overlevende. Skyld over å være i live. Han kaster seg inn i litteraturen, og hans litterære stevnemøte var Franz Kafka`s forfatterskap. Men filosofien tiltrekker ham. Han ønsket å finne meningen med de hendelser han var blitt offer for. Den litterære appetitten blir større, og han forsøker å finne svarene innenfor litteratur, filosofi og psykologi.

Etterhvert får han arbeide som journalist, og dette ledet Elie Wiesel til et nytt stadium i livet. I 1954 oppsøker han den katolske forfatteren og nobelprisvinneren Francois Mauriac for å intervjue ham. Dette intervjuet tar en uventet vending.

Elie Wiesel avbryter forfatterens varme tale om Kristi offer med spørsmål man ikke heller bør være opptatt av de ofre som ble begått like i nærheten, ikke av èn jøde, men av flere millioner. Da det går opp for Francois Mauriac at den unge journalisten er et av de overlevende barna, omfavner forfatteren Elie Wiesel og spør hvorfor han ikke har fortalt sin historie. Wiesel svarer at han ikke kan, fordi han lovet seg selv å være taus om redslene - en faste med språket i ti år (.............).

Francois Mauriac ville ikke akseptere Elie Wiesel`s taushet. Mauriac mente han hadde en plikt til å fortelle sin historie.